|
|||||||
|
|
Below you can find a press reliase written by Marthe Walthinsen, and a catalog text written by Tommy Olsson. Both in Norwegian and English.
Om det som blir igjen hvis du tar på det. Solstein; oligoklas variant av aventurinfeltspat. Steinen er omkranset av hvit kvarts og glimmer, med oransje roser. Den glitrer i ulike farger via tynne lameller med blodstein (hematitt). I Snorres Kongesaga er trolig samme stein beskrevet som et verktøy vikingene brukte til navigasjon på havet i overskyet vær, og i Bamble i Telemark var det en stor sensasjon da solsteinen ble funnet på gården Bjordam i 1927. På denne gården vokste Tone Kristin Bjordam opp. Her trådte hun sine barnsben blant valfartende geologer fra hele Europa, tittet i mikroskoper og betraktet alle de ulike steinene som etter hvert kom til, enten som bytte fra tilreisende geologer, eller fra tomtas helt spesielle geologiske sammensetning. Bjordams oppvekst og tilgang på konsentrerte, men tildels mystiske sammensetninger av natur og vitenskap er utgangspunktet for hennes virke som kunstner. I likhet med den norske maleren Peder Balke har Bjordam fattet interesse for naturens overveldende virkning på det vesle mennesket, og herunder fremstiller hun kunsten som delvis skildrende og iscenesatt, delvis abstrahert. Maleriske problemstillinger er i høyeste grad tilstede i Bjordams arbeider, så som strukturer, lag og gjennomskinnelighet, men selve malemediet har som regel kun figurert som referansepunkt. Mediene publikum tidligere har blitt presentert for, er hovedsaklig linsebaserte teknikker som foto og video. I utstillingen Night Sky View er likevel det sentrale verket et sirkulært oljemaleri som fremstiller melkeveien slik den ser ut på den nordlige halvkule i disse dager. Maleriet monteres i Prosjektrommets tak og vil følgelig åpne et illusjonistisk rom i bygningen. Øyet som vår tids avgjørende sans vektlegges. Øyet som bindeledd mellom det emosjonelle og analysen. Problemstillinger knyttet til det romantiske og det vitenskaplige, samt en måte å konsentrere verden gjennom kunstneren som subjekt. Man kan spørre seg, som i elder tider, om lyset kommer til øyet, eller om øyet kaster lyset på naturen. Pressemelding, skrevet av Marthe Walthinsen i forbindelse med utstillingsåpning på Galleri Trafo i Asker, 30 oktober 2008. About what is left if you touch it. Sunstone; oligoclase variation of aventurine-feldspar. The stone is surrounded by white quartz and black mica, with orange roses. It sparkles in different colours by thin lamellas of bloodstone (haematite). In Snorres Kongesaga (Heimskringla) it is most likely a similar stone that is described as a tool Vikings used to navigate at sea in overcast weather, and in Bamble in Telemark there was a sensation when the Sunstone was found on the Bjordam farm in 1927. On this farm Tone Kristin Bjordam grew up. Here among visiting geologists from all over Europe, she spent her childhood looking in microscopes and examining all the different rocks and minerals from visiting geologists, or from the area's very special geological deposits. Bjordam´s adolescence and the supply of concentrated, but partly mysterious compounds of nature and science are the basis for her work as an artist. Like the Norwegian painter Peder Balke, Bjordam has become interested in nature's overwhelming impact on mankind, and thereby manufacturing her art as partially depicted and staged, and partly abstracted. Painterly issues are at the forefront in Bjordams works, such as structures, layers and translucency, but the painting has in general figured more as a reference point. Audiences have previously been presented to mainly lens-based techniques such as photography and video. In the exhibition Night Sky View is nevertheless the central work of art a circular oil painting that depicts the Milky Way as it appears on the northern hemisphere in October. The painting is mounted in the roof of the project room and will therefore open an illusionistic space in the building. Sight as the most defining sense of our times is emphasized in Bjordam`s works. The eye as a link between the emotional and the analytical. Issues related to the romantic and to the scientific, and a way to concentrate the world through the artist as a subject. One might ask, as in the ancient times, if the light comes to the eye, or if the eye throws the light on nature. Press release, written by Marthe Walthinsen in conjunction with the exhibition opening “Night sky view” at Galleri Trafo, Asker, Norway, 30 October 2008.  Det er ikke ofte, men det skjer, og det er alltid like overraskende.
Noe krysser din vei som pirker langt langt inn i en bortglemt nerve, tar tak i den gamle kroppen, til den i et nanosekund er tilbake på en balkong, i midten av 60-tallet, sammen med mormor, som peker og forteller hva stjernene på himmelen heter. Noe som, det har alle forstått nå, faktisk fungerer på flere frekvenser enn man egentlig kan håndtere samtidig. Det var det som skjedde med meg første gangen jeg ble presentert for det her arbeidet, og det skjedde også den andre gangen. Det finnes mange måter å forholde seg til begrepet "skjønnhet” – jeg husker en gang en maler fortrolig snøvlet fram at det egentlig var hans hemmelige mål med sin virksomhet. Lavt, nesten hviskende, som om det var rent ut skammelig. Og det er det kanskje, avhengig av – som sagt – hvordan man forholder seg til det, og hvordan man velger å definere det. Når det handler om Tone Kristin Bjordams arbeider går det ikke an å styre forbi det faktum at det er så visuelt fortryllende og attraktivt at det blir totalt avvæpnende. Det fins ingen argumenter for å konfrontere det kritisk som holder, egentlig, for det er snakk om en skjønnhet med en viss substans. En skjønnhet som oppnås ved å drive en kunstnerisk metode ut i perfeksjon gjennom en nærmest vitenskaplig innstilling. (Det er mange som prøver å skryte på seg en "vitenskaplig innstilling" altså, men her kan det forsvares å bruke akkurat de ordene). Det er akkurat så overbevisende at man som betrakter blir helt satt ut av spill – til og med den kritiske massen, de tilfeldig forbipasserende, som egentlig ikke er interesserte og stadig messer om hva kunsten "betyr", blir stående med åpen munn og glassaktig blikk her. Vi har å gjøre med et lite stykke magi, en verden som inviterer til en meditativ tilstand av den typen man kan få i nærheten av et akvarium, eller kanskje en lava-lampe. Men under dette ligger også flere lag av estetiske problemstillinger. Det abstrakte maleriet ligger langt framme i miksen. Så til de grader at det egentlig aldri er noen tvil om at dette faktisk er maleri, selv om det har reist videre inn i at annet medium. Men lengst nede på bunnen aner vi hele tiden konturene av en landskapstradisjon, modernismens far og mor, og Bjordams uforutsigbare undervannsvisjoner av det. Som en logisk konsekvens av Gerhard Richters behandling av den samme tematikken, men her er det i bevegelse, og landskapet kan til tider ta svært dramatiske og skumle former, men aldri noensinne frastøtende. La oss si at det er tidlig på våren 1966 og det snart er på tide å sove, mormor står på balkongen og holder meg. Jeg er for liten til å snakke rent. "Ange sterner" hvisker jeg, og sovner. Tone Bjordams nysgjerrige og utforskende holdning leder til en form som vekker den typen av storøyde impulser til liv. Men fremfor alt fungerer det som en påminnelse om at kosmos ikke har en gitt størrelse. Katalogtekst fra 2007, skrevet av Tommy Olsson. It is not often, but it happens, and when it does it is always so surprising.
Something crosses your path and strikes far deep into a forgotten nerve, takes hold of the old body, so that in a nanosecond it is back on a balcony, in the middle of the sixties, along with grandmother, who is pointing and telling what the stars of heaven are called. Something that actually work on more frequencies than you can handle simultaneously. That was what happened to me the first time I was presented with this work, and it also happened the second time. There are many ways to relate to the concept of "beauty" - I remember one time a painter in a confidential manner snuffled out that it really was the secret goal of his activities. In a low voice, almost whispering, as if it was simply shameful. And it is perhaps, depending on - as I said - how one relates to it, and how one choose to define it. When we are dealing with Tone Kristin Bjordams work there is no way to rule over the fact that it is so visually enchanting and attractive that it is totally disarming. There are no arguments to confront it in a critical way that hold, really, because it is a beauty with a certain substance. A beauty achieved by running an artistic method out into perfection through an almost scientific attitude. (There are many who try to brag on a "scientific attitude" of course, but here it can be justified to use exactly those words). It is just so convincing that as a spectator one is caught off guard. Even the critical mass, the random passers-by, who are not really interested and proclaimes about what art really "means", stand with an open mouth and a glassy look here. What we are dealing with here is a little piece of magic, a world that invites you to a meditative state of the kind you can get near an aquarium, or maybe a lava lamp. But underneath this there are also several layers of aesthetic issues. The abstract painting lies foremost in the mix. So too the fact that we are never really in any doubt that this is actually painting, even though it has traveled further into another medium. But deepest down on the bottom, we are constantly aware of the outlines of a landscape tradition, modernism's father and mother, and Bjordams unpredictable underwater vision of it. This is a logical consequence of Gerhard Richter's treatment of the same theme, but here it is in motion, and the landscape can sometimes take very dramatic and sinister forms, but never ever repulsive. Let's say that it is early spring in 1966 and soon it is time to sleep, grandmother is standing on the balcony holding me. I'm too small to talk properly, "nany tars" (many stars) I whisper, and fall asleep. Tone Bjordams inquisitive and explorative attitude leads to a form that brings these types of wide-eyed impulses to life. But above all it works as a reminder that the universe does not have a given size. Catalog Text from 2007, written by Tommy Olsson. |
||||||
|
|
|||||||
